Fall i alpinbakken er ofte spektakulære, men samtidig fryktelige å se på.

 

Så godt som alle VM-alpinister har falt stygt minst én gang. Enkelte løpere ser likevel ut til å krasje langt sjeldnere enn andre. Er det bare flaks, eller er det andre ting som spiller inn?

 

 

Skrevet av: Shauna Farnell/ farnell@fisski.com

 

Patrick Järbyn har kommet seg unna flere stygge ulykker uten de store skadene, som for eksempel i Wengen for noen uker siden. Svensken sier han ikke har noen hemmelig oppskrift på hvordan han redder seg unna når ting ser ut til å gå galt.

 

Les hele originalartikkelen på fisalpine.com (engelsk).

 

– Jeg tror ikke det sitter i hodet, mener Järbyn. – Jeg tror mange av fallene skyldes uflaks. Mye av det skyldes egne feil, sier svensken og fortsetter; – Men det er tøft. Jeg husker ikke krasjen min i Wengen for litt siden, det er små marginer. Hvis utstyret ditt er riktig innstilt, og du har troen på det du gjør, er sjansene for å holde seg på beina betydelig større.

 

 

Sitter i ryggmargen

For noen løpere er det å ikke krasje en ren refleks. Som den doble verdensmesteren Elisabeth Görgl sier, når hun er like ved å krasje er det hennes jobb å ikke gjøre det.

 

– Jeg må sørge for å rette opp den feilen jeg har gjort og å ikke fullføre krasjen, det er det som er jobben min. Østerrikeren fikk et delvis avrevet korsbånd da hun på akrobatisk vís avverget et stygt fall i Lake Louise forrige sesong.

 

 

 

– Du må være skikkelig fokusert, og være ”med” i øyeblikket. Jeg driver med mange forskjellige idretter og er allsidig. Jeg er sterk, og det er kanskje derfor jeg redder meg inn i mange av disse situasjonene, sier Görgl.

 

– For å drive med alpint må du være på et bra fysisk nivå. Jeg har krasjet mange ganger i min karriere, så kanskje kroppen min har lært seg hvordan den skal takle disse situasjonene.

 

Se videointervju med alpinstjernene her.

 

 

”Cool”-faktoren

En annen av de kvinnelige alpinistene som ikke er ukjent med fall i bakken er Lindsey Vonn. Men hun er også kjent for å redde seg inn i siste sekund.

 

– For meg handler det om å holde hodet kaldt, sier amerikaneren om sine nestenulykker.

 

I utforen i Lake Louise skled hun på hofta i 120 km/t, og i super-G’en i Zauchensee måtte hun ”hive skiene på tvers” for ikke å havne i sikkerhetsnettet. På mirakuløst vís havnet Vonn på pallen i begge løpene.

 

– Det er bare å ha troen og å være rolig. Å holde hodet kaldt selv om du gjør noen feil er det mest avgjørende for meg på dette tidspunktet. For meg er dette helt naturlig, forklarer Lindsey Vonn.

 

 

– Når jeg er nære ved å krasje, prøver jeg bare å fortsette. Jeg tenker ikke på nestenulykken i det hele tatt, jeg prøver bare å komme tilbake i løypa og fortsette, avslutter fartskjøreren.

 

 

Krasje på en ”god” måte

Carlo Janka er heller ikke ukjent med ”cool”-faktoren. – Når du er i en farlig situasjon, mister kontrollen og tror du kommer til å krasje, nytter det ikke å ”sloss med bakken”, uttalte sveitseren etter VM-super-G’en i Garmisch. Janka kom på sjuendeplass, og på grunn av helsa vil han ikke konkurrere igjen før fredagens storslalåm.

 

Kjappe reflekser og mental ro kan forhindre enkelte ulykker, men noen ganger er naturkreftene for sterke og løperne ”går på trynet”.

 

I slike situasjoner, mener Anja Pärson, må utøveren vite hvordan man skal falle på den rette måten.

 

– Vi må sørge for at fallene skjer på en god måte, sier den svenske alpinveteranen.

 

– Jeg er ikke redd for å krasje. På et eller annet tidspunkt kommer jeg til å havne i sikkerhetsnettet uansett, og stoler nok på meg selv til å vite hva jeg skal gjøre når ulykken først er ute.

 

 

Og hva er så ”den riktige måten” å falle på? Anja Pärson utdyper:

 

– Løft skiene. Prøv å slappe av. Bli med i fallet, og ikke stritt imot. Når du gjør det (stritter imot, jour. anm.), gjør det i så fall i nøyaktig det rette øyeblikket. Hold armene tett inntil kroppen og vri deg rundt. Når du treffer A- eller B-nettet vil du helst komme med ryggen først. Du vil helst unngå å treffe med beina først.

 

– På en måte gjør jeg alt dette helt automatisk, fortsetter svensken. – Jeg prøver alltid å løfte beina. Hvis jeg sklir, prøver jeg å ikke lande på ryggen, men hvis jeg vet jeg er på vei inn i sikkerhetsnettet prøver jeg å snu meg sånn at jeg treffer med ryggbeskyttelsen først, forteller Pärson.

  

– Sikkerhetsnettet er veldig mykt, men kommer du inn med beina først er sjansen for at du ryker noen bånd i knærne stor. Det er utrolig viktig å vite hvordan man skal krasje, jeg snakker av erfaring, avslutter svensken.

 

Alle bildene (bortsett fra toppbildet) er hentet fra alpin-VM-sidene til FIS, www.gap2011.com.